×

Publisert: 09.05.2022,    Endret dato: 10.05.2022

Av: Jan Ivar Brekke

Dødens rolle

I 1. Mosebok kapittel 1 og 2 kan vi først lese om skapelsesberetningen og videre hvordan Adam og Eva i kapittel 3 ble fristet til å forsyne seg av frukten fra treet med kunnskap om godt og ondt, og videre om den katastrofale konsekvensen som det førte til.

Det er en veldig dramatisk historie som viser at en enkelt handling på et øyeblikk kunne endre skjebnen for ikke bare Adam og Eva, men for hele skaperverket, og videre for alle generasjoner som skulle komme.

Hva var det egentlig som gikk galt der helt i starten av skaperverket?
Var det noe med frukten de spiste, eller var det fristelsen som ødela, eller at de ikke hadde grunnlag til å forstå konsekvensen av sine handligner. Her er det mange ting som skjer på en gang.

Fortellingen om syndefallet har ofte et fokuset på frukten, som om det er noe med det de forsynte seg av som ikke var bra. At de spiste av frukten og fikk del i kunnskap skulle selvfølgelig få konsekvenser, men jeg tror at det er ulydigheten, at de gjorde imot det Gud sa, som er kjernen for synden som ble begått og de videre konsekvensene.

Beskjeden var tydelig. Men av treet til kunnskap om godt og ondt må du ikke spise. For den dagen du spiser av det, skal du dø.

Den fatale konsekvensen fra syndefallet var ikke at de fikk kunnskap, men at døden fikk innpass i tilværelsen, og det var ulydigheten som gav grunnlaget for det.

Det finnes veldig mange bibelvers som omtaler kunnskap som noe positivt. For det er Herren som gir visdom; kunnskap og forstand går ut fra hans munn. Vi har aldri hatt noen kamp mot kunnskapen, den er verken vår eller Guds fiende. Vi kan også se når Gud skaper ting at han omtaler det skapte som noe godt, som igjen forteller meg at Gud hadde denne kunnskapen allerede før syndefallet. Og etter syndefallet kan vi lese at nå har mennesket blitt som en av oss.

Adam og Eva forstod ikke konsekvensen av å bryte Guds forbud. De hadde heller ikke noe grunnlag til å forstå da de enda ikke hadde fått del i frukten om godt. Derfor tenker jeg at årsaken til syndefallet ligger 100% i ulydigheten mot det Gud hadde sagt. Med andre ord, roten til ondskapen, ligger ikke i selve frukten som de forsynte seg av.

Den “store stygge ulven” i skapelsesberetningen og syndefallet er altså døden, og det ligger en enorm dramatikk i at døden får innpass på jorden.

Før syndefallet overgav Gud jorden og alt han hadde skapt på den til mennesket, så siden mennesket som rådet over jorden nå ble underlagt døden, ble alt dette, altså hele skaperverket også underlagt døden.

Vi forstår jo når vi leser om dette at det ikke dreide seg om en brå og momentant død, men at mennesket og alle skapte vesener som i utgangspunktet var skapt som evige vesener nå hadde fått begrenset levetid. Da døden fikk innpass startet altså aldringsprosessen for alt det skapte, og som i sin ytterligste konsekvens er utslettelse eller tilintetgjørelse.

Derfor er det døden som er menneskets, Guds og hele skaperverkets verste fiende.

Dødsriket

Dødsriket står nevnt en god del ganger i bibelen. Jesus sier at Om et rike kommer i strid med seg selv, kan det riket ikke bli stående, og jeg har alltid tenkt at et rike uten en grunnlov vil være uten integritet og dermed uten livets rett. Det kan se ut til at dødsriket er et unntak. Dette er riket for de lovløse, som fornekter Guds visdom og ikke vil ta inn over seg Hans eller noen andres bud.

Hvem av de døde kaller på deg? Ingen i dødsriket priser deg.

Dødsriket takker deg ikke, døden lovsynger deg ikke, de som har gått i graven, venter ikke på din trofasthet.

Men vi vil få se at det gjelder her også. Dødsriket skal ikke bestå. Gud skapte oss i utgangspunktet for evigheten, og det vil gjelde for dem som blir frelst gjennom troen på Jesus Kristus, men dødsriket med alle som hører til der skal kastes i ildsjøen, som er den annen død. Da skal døden og dødsriket tilintetgjøres sammen med alle dem som ikke har sitt navn skrevet i livets bok.

Selvdøde dyr

Mange mener at selvdøde dyr, altså dyr som har dødd på grunn av skade, sykdom eller andre ukjente årsaker, er urene sannsynligvis på grunn av helsemessige årsaker, altså at de kan være skadelige som menneskeføde. I lyset og forståelsen av dødens makt og rolle vil man kanskje forstå hvilken krenkelse og fornærmelse de vil være mot Den Allmektige å bære fram et dyr som først er inntatt/overtatt av Hans verste fiende. Kan man gi ære til noen som helst med et kadaver?

Et fellestrekk for urene dyr er at de i hovedsak er åtseletere, som betyr at de i stor grad bruker døden for å overleve. Døden er deres håp som på en måte gir dem livets rett. Da er det vel ikke rart at de er avskyelige og bør foraktes som offergave og menneskeføde.

Mennesker og dyr var i begynnelsen planteetere. “Og Gud sa: Se, jeg gir dere alle planter som setter frø, alle som finnes på hele jorden, og alle trær som bærer frukt med frø i. Det skal dere ha å spise”. Det var først på grunn av at et dyr måtte dø i stedet for mennesket som hadde syndet, at man begynte å spise kjøtt. Dyrets blod og fett ble ofret som soning for syndene, og kjøttet ble spist. Da ser man en sammenheng med det som ofres og det man spiser. Slakting av dyr er først og fremst forbundet med ofring, ikke mat. Da ser vi kanskje også at grunnlaget til at vi spiser kjøtt ligger i syndefallet.

Seier over døden

Etter syndefallet sa Herren Gud til slangen “Forbannet er du, utstøtt fra alt fe og alle ville dyr fordi du gjorde dette. På buken skal du krype, og støv skal du spise alle dine levedager. 15 Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl”. 1978 oversettelsen av bibelen sier at slangens hode skal knuses, altså tilintetgjøres, og det skal skje gjennom kvinnens ætt. Det er et viktig poeng at det er gjennom kvinnens ætt, for Jesus hadde ingen jordisk far. Det kunne derfor ikke skje gjennom mannens ætt. Det profeteres altså her at slangen som representerer døden og dødsriket skal beseires av Jesus.

Da Jesus kjente på dødsfrykten handlet det om mye mer dramatikk enn man normalt tenker på ved å dø. Han skulle nemlig til dødsriket for å beseire døden, - han visste det. Kanskje han trøstet seg med Salme 30: “Herre, du førte min sjel opp fra dødsriket, du ga meg liv på nytt da jeg var i graven”.

Jesus vet at han skal stride og beseire døden og han forsår hensikten med det for han sier til Peter: “Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den”. I Åpenbaringsboken sier han til Johannes: “Frykt ikke! Jeg er den første og den siste 18 og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket. …

Jesus beseiret døden gjennom Golgata-verket, og at han stod opp igjen fra det døde bevitner at det var reelt. Siden Han har beseiret døden kan ikke døden lenger ha noe makt over Ham.

Som et menneske som bor på denne jorden så merker jeg at døden fremdeles er virksom i min kropp og omgivelser, og jeg blir litt eldre for hvert eneste sekund som går. Selv hater jeg døden og innser at jeg har lite å stille opp med i kampen mot den. Døden kan kun beseires gjennom Guddommelig kraft.

Vårt håp

Jesus er mitt håp og min redning. Gjennom Golgata-verket har han ryddet vei for meg også. Kampen mot døden var ikke bare en kamp Han kjempet for seg selv, men den var for hele skaperverket. Etter at Jesus døde på korset ble han ført til dødsriket der en dramatisk kamp utspant seg. Jesus beseiret døden og ble reist opp igjen på den 3. dagen, og denne seieren har enormt stor betydning for alle dem som ved troen har blitt nye skapninger i Kristus.

Dåpen er et vitnesbyrd om at vi regnes både som døde med Ham og oppstandne med Ham, og “Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham”. Hans seier over døden har også blitt vår seier over døden.

Vi bor i en forgjengelig kropp men ser ikke lenger på døden som en fiende. Vi merker på vår kropp at døden er ikke tilintetgjort, men vi kan tro på at døden er beseiret og at vi har et herlighetslegeme i vente. “Han skal forvandle vår skrøpelige kropp og gjøre den lik den kroppen han selv har i herligheten. For han har makt til å underlegge seg alt”.

Så hva betyr det for oss i dag?

Det er Jesus seier på Golgata som gir meg håp for framtiden. Døden er ikke min fiende, jeg kan se forbi den og glede meg til herligheten.

Kraften i korset gjelder selvfølgelig også i dag. Når vi lyder Hans ord gir det Ham makt til å gjøre fantastiske ting.

Vårt forhold til mat:
I dag slakter vi ikke dyr som offer for synd, men kun for å mette sultne munner. Selv er jeg ikke noen stor kjøtteter, og vil egentlig ikke anbefale noen å spise kjøtt i det hele tatt. Herren Gud skapte oss i utgangspunktet for å klare oss fint på plantekost, og jeg er ikke i tvil om at vi kan leve godt på det.

Siden døden er beseiret skiller jeg ikke mellom urene og rene dyr. Er det riktig at dyr fremdeles bør regnes som urene når døden ikke lenger er en fiende? Blir ikke det som å fornekte en del av kraften i korset?

Selv om jeg tror at det først og fremst var i forbindelse med offertjenesten at kjøttet ble brukt som mat, som jo ikke lenger er aktuelt i dag, så er jeg sterkt imot å fordømme kjøttetere. Alt som lever og rører seg, skal dere ha å spise. Som jeg ga dere de grønne plantene, gir jeg dere nå alt dette. Jeg tror at Herren Gud fremdeles mener det han sa den gangen.

Respons

Ønsker du å dele noen tanker om det du har lest?



Det som deles her registreres i database sammen med din ip-adresse.

Bli den første gjesten som deler noe på siden ...