Nøtteskall

Det var en gang en bonde som eide en stor gård. Den bestod av fruktbar mark, mektige fjellområder og en del ufruktbar ørken. Bonden var far til en pike som hette Mariel. Hun vokste opp på gården sammen med far og mor, og etter hvert kom det også en gutt til verden. Han fikk navnet Paladino.

Mariel vokste opp og ble en svært vakker kvinne. Det la også naboene merke til, og en dag ble fristelsen for stor. De brøt seg inn til henne. Hun ble voldtatt og mishandlet, og det endte med at hun forlot eiendommen for å bosette seg langt unna.

Imens vokste Paladino til og overtok mer og mer av gårdsdriften.

Selv om Mariel var blitt en moden og respektabel dame ble det stadig satt ut onde rykter om henne. Hun opplevde derfor mye motgang og fiendtlighet i blant de folkene hun bodde i blant. Det var derfor mange grunner til at hun hadde en sterk lengsel etter å komme tilbake til barndomshjemmet. Selv etter den vonde hendelsen i ungdomstiden, hadde gården hun vokst opp på en stor affeksjonsverdi for henne med mange gode barndomsminner.

Ettersom tiden gikk fikk hun melding om at foreldrene var døde. Hun bestemte seg da for å dra tilbake for å ta del i sin rettmessige arv. Hun var imidlertid i en situasjon som forhindret henne i å komme tilbake før etter en god stund.

Bobestyreren ville ikke åpne og lese opp testamentet før begge arvingene var til stede. Paladino var imidlertid veldig ivrig på å få ting i orden. Han hadde jo drevet gården i mange år og så det som en selvfølge at gården i sin helhet skulle overlates til ham. Han fikk god støtte i fra naboene og la et sterkt press på bobestyreren. Alle måtte vel forstå at det var han som skulle overta hele gården. Det burde ikke være et hinder å få orden i det formelle bare for at søsteren ikke kunne stille opp med en gang. Bobestyreren gikk da med på å formalisere at, - ikke hundre prosent, men sytti prosent av gården skulle tilfalle Paladino, og fikk ordnet med alt det formelle. Det eneste som nå manglet var en signatur i fra søsteren.

Da Mariel omsider ankom gården var broren der og tok imot henne allerede samme kveld. Han la fram planene som alt var klare, og overtalte henne til å signere. Det gjorde hun. Han ba henne også om velsignelse til å overta de siste tretti prosentene med en gang, men det gikk hun ikke med på. Etter en ganske tøff og hard diskusjon gikk hun med på at de likevel kunne dele den gjenstående delen. En stor del av delen som var igjen bestod av ufruktbar ørken, så hun foreslo at om hun fikk beholde ørkenen så kunne de dele resten med en halvpart til hver. Broren takket nei til dette forslaget.

Dagen etter gikk de sammen til bobestyreren. Mariel var litt bekymret, mens broren var svært glad til sinns. Han var sikker på at nå skulle det komme som forventet, - en bekreftelse på at hele eiendommen skulle bli hans, - til evig tid.

Bobestyreren leste opp testamentet etter foreldrene. Paladino ble likblek, og Mariel trodde ikke sine egne ører. Hele eiendommen var testamentert til datteren. Paladino skulle selvfølgelig få bo på eiendommen med alt sitt, men det var foreldrenes vilje at det var Mariel som skulle drive og forvalte gården videre i sin helhet.

Paladino var knust. Den sytti-prosent-delen av eiendommen som søsteren allerede hadde signert for, kunne ikke omgjøres, og forble i hans forvaltning. Men han kunne ikke i sin villeste fantasi forestille seg at søsteren, som han nå hadde lidd så stort nederlag for, skulle etablere seg i den resterende delen, og la henne for hat.

Mariel etablerte seg likevel i de delene hun hadde foreslått for seg selv, og lot broren forvalte resten i henhold til det forslaget hun hadde lansert tidligere. Hun fremmet flere ganger ønske om å formalisere delingen. Men broren nektet. Han hatet tanken på at hun skulle bli på gården, og gjorde alt som stod i hans makt for å presse henne til å flytte derfra.

Etter som årene har gått, har søsteren gjentatte ganger, for å få fred, tilbudt Paladino det samme forslaget til deling som før. Men broren, som nå forvalter over åtti prosent av eiendommen, nekter kategorisk for at søsteren skal få beholde noe som helst av den. Og slik er det fremdeles den dag i dag.

Det var, i korte trekk, fortellingen om staten Israel i et nøtteskall.