Jan's Blogg

Om Egoisme

Egoismen er menneskenaturens grunnleggende drivkraft. En kraft som er til velsignelse men også til forbannelse, som er en utømmelig motivasjonskraft som får oss til å strekke oss mye lengre og til å yte langt ut over det normale.

Som intelligente vesener forstår vi at ved å gjøre godt for andre, kan vi høste godt tilbake. En god respons motiverer oss, men det er likevell hele tiden egoismen som driver oss. Nemlig: ”jeg vil ha det…!”

Som egoister gjør vi positive ting for andre bare så lenge det gagner oss selv. I et mangfoldig samfunn der alle har forskjellige roller og ansvar er alle avhengige av alle. Når man ivaretar andre bidrar man indirekte til å ivareta seg selv. Når man yter til samfunnet, får man tilbake lønn og anerkjennelse. Deter tilfredsstillelsen av vårt ego som motiverer oss.

Som mennesker med svakheter og mangler er det viktig for oss og gardere oss i tilfelle vi ikke klarer å yte det samfunnet forlanger av oss. Derfor er vi også villige til å strekke oss langt for å imøtekomme mennesker som er i nød, - som en forsikring på at vi selv skal kunne få hjelp om vi skulle være så uheldige og komme i en slik situasjon en eller annen gang i livet.

Det er stadig egoismen som er drivkraften, og den motiverer oss til å bygge et sunt, trygt og godt velferdssamfunn.

På denne måten er egoismen en positiv kraft som bygger og verner om individer og samfunn, og kan i mange tilfeller til og med forveksles med kjærlighet. Men vi har vel alle også opplevd egoismens bakside, - som hensynsløs, kynisk og bedragersk.

”Hva er prisen” og ”hva her jeg igjen for det” er alltid avgjørende spørsmål når vi vil oppnå ett eller annet. Det er naturlig at vi vil betale minst mulig pris og få mest mulig igjen. Og kan vi få andre til å betale prisen, så er det kanskje helt greit.

Som intelligente mennesker har vi evne til å tenke konsekvens i mange ledd. Vi beregner og gransker alle muligheter for å gjøre prisen vi selv må betale minst mulig. Om vi tenker konsekvens i for få ledd, kan vi risikere å få en skikkelig baksmell, men er kanskje likevel villige til å godta den risikoen i et håp om at det likevel skal gå bra.

Historien viser at vi gjerne er villige til å la andre lide eller betale prisen for vår egen suksess.

For eksempel så er globalt sett tollavgifter en måte I-landene utnytter U-land til billig handel på noen områder, samtidig som man beskytter eget marked på andre måter. Gjensidig avhengighet fungerer bare en vei når sterke nasjoner utnytter sin markedsdominans overfor U-landene.

Egoismens to sider

Egoismen er i utgangspunktet et uttrykk for våre behov. Fra helt basale behov som mat, drikke og søvn, som må til for at vi i det hele tatt skal overleve, til høytsvevende behov som overdådig rikdom og personlig eller nasjonal opphøyelse.

Det er ikke noe galt med behovene i seg selv, men det er hvordan vi velger å imøtekomme behovene som er det avgjørende, - i den grad vi er villige til å bekoste andre til egen fordel.

Vi bygger samfunnet ved å samarbeide om å dekke våre behov, men i enkelte tilfeller der resursene ikke er tilstrekkelig til å dekke alles behov vil det oppstå situasjoner der man tvinges til hensynsløshet.

På denne måten virker egoismen enten som samlende og oppbyggelig eller som splittende og destruktiv.

Dette nettstedet handler først og fremst om den destruktive delen.

Egoismens opphav

Ut i fra min religiøse bakgrunn ser jeg opphavet til egoismen i syndefallet.

I skapelsesberetningen fra bibelen ble Adam og Eva plassert i Edens hage. De kunne forsyne seg og spise av alle fruktene som vokste i hagen men med ett unntak. Midt i hagen stod treet der det vokste en frukt med kunnskap og godt og ond, men dette treet skulle de holde seg unna.

Selv om de hadde fått klar instruks om at det var forbudt, spiste Adam og Eva likevel av frukten fra treet. De var ulydige, og slik vi ser det, siden de hadde fått en klar instruks fra Skaperen selv, burde de forstå at dette var en ond handling.
Men gjorde de egentlig det? Kunne de forstå hva som var godt og ondt når de enda ikke hadde spist av frukten som gir kunnskap om godt og ondt?
Ut i fra situasjonen der de vet at de handler mot Guds vilje, må de jo forså at de gjør noe galt. Men om det de gjør er godt eller ondt, - hadde de, som vi skal se, rett og slett ingen forutsetning til å forstå.

Vi kan lese i 1. Mosebok 1:4, 12, 18, 25 og 31 at Gud hadde kunnskap om godt og ondt, men før syndefallet finnes det ingen informasjon om at Adam eller Eva hadde noen mening om dette. Det står ingen ting om at Adam så noe godt i dyrene eller naturen som Gud hadde skapt, ikke en gang da han skapte Eva ser vi at Adam viste noen form for følelser. Han hadde heller ikke noe grunnlag for å takke Gud for det verket han hadde gjort da han faktisk ikke forstod om det var godt eller ikke.

Var syndefallet et arbeidsuhell?

Gud er ufeilbarlig. I det øyeblikket Han gjør en feil, er Han ikke leger Gud, - da har Han ikke lenger noen rett til tronen. Da er Han ikke lenger pålitelig. Om Gud Den Allmektige har gjort en tabbe, - må man stille seg spørsmålet; når vil vi få oppleve neste tabbe?

Men det var ikke Gud som feilet, det var mennesket?
Min mening er at om ikke Gud hadde evne til å forutse denne hendelsen så er det Han som har feilet.

Jeg tror at Gud også kontrollerer den 4. dimensjon, - altså tiden. Han er Alfa og Omega, Den Første og Den Siste (Joh. Åpenbaring 22: 13). Jeg er derfor overbevist om at Han kjente til syndefallet allerede i starten av skapelsen.

Da Gud begynte skaperverket kjente han til hva som ville skje i fremtiden, - også syndefallet. Jeg tror ikke syndefallet var en glipp i Herrens plan, - at det var en detalj som gikk feil, - eller at han ikke tenkte seg godt nok om, - eller at den menneskelige faktoren spilte ham et puss. Hva vil i så fall det neste bli?

Jeg tror at Gud er fullkommen. Når han sa at han ville skap mennesket i sitt bilde, hadde Han også i planene at vi skulle kjenne til, forstå, og ha evne til å dømme om hva som er godt eller ondt.

Syndefallet hadde en grunnleggende plass i skaperverket, for legg nøye merke til hva som står i 1. Mosebok 3:22 der Herren Gud sa etter at syndefallet var en realitet: ”Nå er mennesket blitt som en av oss og kjenner godt og ondt”.
Gud ville skape mennesket i sitt bilde (1. Mos 1:27), og syndefallet førte faktisk til at mennesket ble mer likt Gud.

Hva med kjærlighet, kunne vi forstått kjærlighet om vi ikke kunne dømme om hva som var godt?

Prosessen

Adam hadde ikke forutsetningene for å motstå fristelsen, og Gud hindret ham ikke slik som Han hindret mennesket fra å spise fra Livets Tre etter syndefallet (1. Mos 3:24). Mennesket var ikke modent for det enda, - først måtte Jesus komme.

Gud hadde kunnskap om godt og ondt. Det ser vi godt i skapelsen. Etter hver dag studerte Han sitt verk og så at det var godt. Etter at Han skapte Adam sier Han enda sterkere, at det var såre godt.

Adam derimot hadde ingen mening om hva som var godt. Det kan virke som en absurd påstand, men han hadde ikke en gang forutsetning til å forstå at Gud var god. - Eller at Eva var god. – Eller det motsatte om det skulle være tilfelle.

Adam fikk beskjed om at dersom han åt av den forbudte frukten skulle han dø. Ok, - og hva så? Han måtte vel forstå at det var en advarsel. Men konsekvensen da, var den god eller ond? – Vel, det kunne han ikke vite, - han hadde jo ikke spist av frukten enda. Han hadde virkelig ingen forutsetning til å forstå hva som var godt eller hva som var ondt. Det samme gjaldt selvfølgelig for Eva.

Første gang vi ser at mennesket opplever noe som godt var da Eva tok imot frukten fra slangen.

Men hun hadde jo ikke spist av den enda?

Her handler det om å forstå prosessen i det å synde.

Det å synde er en prosess, - men når i prosessen blir vi egentlig tilregnet synden og blir en synder.

Bli med på et lite tankeeksperiment (ok, - ganske surrealistisk :).

Djevelen legger en appelsin i lomma mi og sier, ha, ha, - nå er du en synder for du har en appelsin i lommen din som ikke er din.
Meg; Neida det er jeg ikke, jeg visste jo ikke om den en gang :-)
Djevelen; Aarrrrg ….
---
Djevelen; Ok, nå vet du om den og har dessuten tatt den i dine hender.
Meg; he, he, neida slettes ikke, - jeg har jo ikke spist noe av den enda.
Djevelen; Aarrrrg ….
---
Djevelen; Ok, men nå ser jeg at du har skrelt den og tatt en bit, så nå er du i alle fall en synder.
Meg; Nei ikke i det hele tatt, - jeg har ikke fordøyd den enda så den har ikke blitt en del av meg.
Djevelen; Aarrrrg ….
---
Djevelen dagen etter; Men nå da…, nå klarer du ikke vri deg unna.
Meg; Ha, ha, - jeg har allerede vært på do, - ler jeg, - den er alle rede ute igjen…
Djevelen; Aarrrrg igjen….

Så hvor i prosessen ble jeg en synder?

Gud ser til hjertet, altså ikke hva vi gjør, men hvorfor vi gjør, eller ikke gjør ting. Det er motivet for det vi gjør som er det avgjørende.

Da Eva bestemte seg for å ta imot frukten, falt det som et skjell fra hennes øyne og hun erfarte for første gangen i sitt liv at noe opplevdes som godt. Hun hadde ikke rørt ved frukten en gang, men i det øyeblikket hun tok bestemmelsen ble hun en synder. I samme øyeblikk ble det også født noe nytt i menneskets hjerte, - nemlig egoismen. Nå ble hun i stand til å oppleve et begjær hun aldri hadde sanset før.
Adam gjorde det samme som Eva, og en helt ny verden åpenbarte seg for dem, og de fikk et nytt og etter hvert ganske skremmende forhold til sine egne behov.

Gud kjenner som sagt til godt og ondt, og har lært seg å håndtere det. Vi derimot, har mye å lære. Vi har mye erfaring, men er lite bevisstgjorte. Vi er jo bare villige til å lære så lenge det tjener oss selv …?

Ondskapens tre

Det forbudte treet blir gjerne fremstilt som ”ondskapens tre”. Det er bare halve sannheten. På dette treet vokser det en vekst som har to frukter eller egenskaper, og den ene er kunnskapen om godt.

Alfred Nobel som oppfant dynamitten ser vi i dag på som en hedersmann. Men det gjelder helt sikkert ikke for de barna som har mistet faren sin i en eksplosjon. Dynamitten er et produkt med to frukter, den ene som et fantastisk hjelpemiddel for samfunnets utvikling, og en annen som kan gi katastrofal tilintetgjørelse.

Vi har alle mange kniver i hjemmet eller på kjøkkenet. Kniven er også et veldig bra eksempel på et produkt som kan brukes til stor nytte, eller morderisk djevelskap.

At Adam og Eva spiste av treet med frukt til godt og ondt, var en avgjørende handling for utviklingen av mennesket til et selvstendig individ. Det har gitt oss evne til å forstå hvordan vi kan håndtere alle valgene som møter oss i hverdagen.

Det er ikke produktenes egenskaper som bestemmer dets frukt. Ansvaret ligger på den enkeltes bevissthet eller kunnskap til å dømme konsekvensene av den handlingen som utføres.

Roten til alt ondt

Det er verken penger, arbeidsløshet eller religion som er roten til alt ondt, - det er egoismen.

Om man elsker penger og er villig til å gjøre hva som helst for å få tak i dem, er det i virkeligheten egoet som driver oss. Det er egoismen som er grunnlaget for griskhet og fråtsing.

Lediggang starter av og til en kreativitet med negativt fortegn, enten ut i fra rastløshet, eller desperate behov. Men det er egoismen som ligger i bunn om vi velger å benytte oss av destruktive metoder i forsøket på kanskje å overleve.

Religioner har fått skylden for mye av ondskapen i verden. Sannheten er at religion gir en fantastisk kamuflasje for rettferdiggjøring av egoismen. Da Hitler agiterte ”Gott mit uns” og manipulerte kristne og katolikker til å faktisk tro at djevelskapen var Guds vilje fikk han en perfekt kamuflasje som rettferdiggjorde sin ekstremt egoistiske agenda.

Koranen som er mye mer kompleks en bibelen gir grunnlag for mange tvetydige tolkninger og dermed mange gode skalkeskjul for rettferdiggjøring av egoismen. Grunnlaget for islamistiske terrorister er nok i bunn og grunn først og fremst egoisme.

Egoisme er en kraft sterkere en religion. Egoismen kan kun bekjempes gjennom bevisstgjøring og trening. Religion kan være til hjelp, men får egoismen rom, tvinner den religionen mellom fingrene og utnytter den for alt den er vært.

Menneskehetens største utfordring ligge i egoismen.

Fristelser

Når jeg leser ordet djevelen i bibelen oppdager jeg at det veldig ofte kan brukes synonymt med egoismen. Egoismen frister og påvirker meg og forleder meg gjerne til å utnytte fordeler uten hensyn til mine medmennesker.

Bibelen lærer oss at vi skal vende det andre kinnet til. Det gjelder selvfølgelig ikke bare fysisk, men mye mer mentalt.

Å ikke svare spydig tilbake når vi blir hånet, latterliggjort, eller på en eller anen måte ydmyket, er en fristelse som krever stor disiplin og lang trening. Om man forstår egoismens natur kan det gi styrke til å motivere disiplinen.

Slik som stolthet, frykt, latskap, frekkhet, hevn, uærlighet osv. har alle sine røtter enten direkte eller indirekte i egoisme.

Bibelen lærer oss også at det finnes ikke noe som er skapt uten at det er skapt av Gud. Så hva med egoisme, - eller ondskap?
Ondskap er et resultat av de valgene vi foretar oss, - påvirket av vår egoisme, som igjen er et uttrykk for våre behov. Ondskap og egoisme er med andre ord ikke noe som er skapt, men en konsekvens av det skapte.

Betyr det da at Gud som skaper er opphavet til ondskapen?
Nei, - det er egoismen som er opphavet til ondskapen.

Sykdom

Sykdom har sitt opphav i egoisme, - oftest indirekte.

At man ikke tar nok hensyn i forskjellige sammenheng som for eksempel miljø eller utvikling er en viktig årsak til mange sykdommer. Det kan være mange årsaker til at man velger løsninger selv om man ikke har nok kunnskap til å fult ut beregne konsekvensene, - særlig om ikke konsekvensene rammer en selv, - som for eksempel ved utvinning av mineraler.

Selv om det i mange tilfeller kan være en utfordring å finne en direkte eller indirekte årsak til sykdom i egoisme, tror jeg at om man graver lenge nok alltid vil finne egoismen på bunnen, men vil også si at her er jeg alt for lite kompetent :-).

Meningen med livet

Før jeg forstod meningen med syndefallet trodde jeg at himmelen skulle bli som livet i Edens hage, med alt i perfekt harmoni.
Den forestillingen har endret seg. Den kunnskapen vi har fått kommer aldri til å forsvinne. Kunnskapen jeg har om godt og ondt preger hver dag jeg lever. Det går ikke lang tid mellom hver gang jeg må ta en avgjørelse, viktig eller ikke, som berører min evne til å bedømme om konsekvensen er god eller ikke. Egoismen vil alltid påvirker meg i en eller annen retning.

Bibelen sier at vi hver dag skal ta opp vårt kors og følge Ham.
Så hva er det som skal på det korset? - Ja da, det er egoismen. Egoismen skal byttes ut med kjærlighet.

Så den største forskjellen for livet i himmelen i forhold til nå er at i himmelen vil det ikke finnes rom for egoisme, - over hode.

Noen konklusjoner:

  • Man finner mange forskjellige årsaker til ondskapen i verden, men graver man dypt nok vil man alltid finne egoismen i bunnen.
  • Meningen med livet er å ta kontroll over egoismen.
  • Det finnes i realiteten kun en vei til fred og harmoni i verden, nemlig at alle behersker og tøyler sitt eget ego.

Når man ser at syndefallet var en del av vår skapers underfulle verk, får man et litt viere perspektiv på hva som er kjærlighet. Det rokker faktisk ikke på tanken om at Gud er bare god, - at i Han finnes det ikke annet en kjærlighet. Men definisjonen av kjærlighet må kanskje utvides litt.

Det betyr at det er vår Herres plan at vi skal utsettes for prøvelser av mange slag, - om vi liker det eller ikke. Bevisstgjøring om at tanken bak prøvelsene er god, bør være styrkende.

Til slutt

Jeg har ikke noen faglig kompetanse å legge til grunn for det jeg har skrevet her, men dette er et emne som har engasjert meg gjennom veldig mange år. Tankene jeg har om syndefallet og treet med kunnskap om godt og ondt er resultat av en årelang prosess. Årsaken til at prosessen har tatt lang tid er at jeg opplever tankene som kontroversielle.

Jeg oppdager stadig nye ting og har selvfølgelig utrolig mye mer å lære, og har samtidig veldig stor respekt for kunnskapsmiljøer og andre meninger.

Den gylne regel:
Husk å elske din neste som deg selv.

Med ønske om et velsignet og harmonisk liv.

An error has occurred. This application may no longer respond until reloaded. Reload 🗙